11 years 7 years

Grunnen til at jeg går inn på nettopp dette er for å forklarer hvilke begrensninger en tradisjonell datamaskin har. Kontroll av enkle prosesser er maskiner gode på, redigering av bilder og lyd går så det suser. Mennesket bruker noe tid på å gange sammen 4532*9884. Datamaskinen regner ut ufattelig større regnestykker på bare mikrosekunder. Det er bare snakk om å utføre et sett med enkle instruksjoner om og om igjen helt til oppgaven er løst. Det er lett programmerbar.

La oss ta noen eksempler på oppgaver mennesket er dyktig til. Vi kan se på et bilde av et dyr og fastslå at det er en hund eller en katt i løpet av et øyeblikk. Vi ser at halene til dyrene danner et hjerte. Vi forstår at disse tre bildene stammer fra samme opphav. Vi ser forbi støyen. De siste tusen årene har vi utviklet språket som lar oss videreformidle lærdom. Vi har noe vi kaller intelligens. Hva er det? Vi har i lange tider forsøkt å programmere tilsvarende oppgaver til datamaskiner, men de klarer det rett og slett ikke. Vi klarer ikke å få maskinene til å forstå!




Jeg har ganske nylig lest, eller mer presist hørt, Jeff Hawkins - On Intelligence. En bok om nettopp dette temaet. En veldig fascinerende bok som prøver å forklare hvordan den menneskelige intelligens fungerer. Jeg tviler på at alt han sier stemmer, men det er mye bra, og teorien hans har flere likhetstrekk med såkalt "tankekart-teori", altså hvordan hjernen kategoriserer og lagrer alle inntrykk den får, gren på gren. Det finnes ingen sentral prosessor, ingen sentral kontroll. Det er bare et gigantisk nettverk av nevroner som kommuniserer med hverandre og skaper en indre modell av hvordan "verden der ut" er, hvordan alt henger sammen. Den skaper selvbevisstheten, en følelse av å eksistere. Er dette fenomenet bare resultatet av "døde" atomers fantastiske sammensetning, eller er det noe mer? En "Guds kraft"? Hvilke grenser setter universet, dets energi og masse? Hvorfor eksisterer energi og masse? ...

Dette er tanker mennesket har tenkt til alle tider. Noen mennesker har prøvd å besvart spørsmålene, selv om vi naturligvis ikke kan vite noe med sikkerhet. Det vi vet er at det stadig blir færre mystiske fenomener. Vi finner stadig begrunnelser for hvordan ting fungerer. Vi er begrenset av det vi kan observere, måle og etterprøve. Slik er naturvitenskapen. Selv den viser seg å være feil fra tid til annen, men jevnt over blir den mer og mer nøyaktig. Omtrent som et barns stadig bedre forståelse for den verden det er skapt inn i.

Tenk om vi en dag kan lage "datamaskiner" som gjør det samme som menneskehjernen. Tusenvis av ganger raskere. Vil den da ha "bevissthet" mens den er på? Altså, ikke at noen har fortalt den at "du har bevissthet" men at den "føler den er bevist".

Et tankeeksperiment jeg noen ganger følger, uten å forstå, går slik: Hvis jeg plutselig dør på grunn av en ulykke, da slutter jeg å være bevist meg selv. Hvis så en maskin satt sammen atomene mine på nøyaktig samme plass i forhold til hverandre litt etterpå i den tilstanden atomene var før ulykken. Da må jeg vel "våkne" til bevissthet igjen, ikke sant? Riktignok uten noe minne om ulykken. Er jeg nå den "samme" som før? Hvis vi nå ser for oss at maskinen lagde to kopier istedenfor én. Atomer er tross alt like. Hvem "våker" jeg opp i? Begge? Jeg tror på en form for sjel, at jeg er noe annet enn bare masse og energi. Det er grunnen til at jeg i det hele tatt funderer. Dit jeg vil med dette eksemplet er vel egentlig: Er jeg den samme nå, som jeg var i går?. Tilbake til det første eksemplet der kun en kopi blir bygget opp igjen. Det har svært mye til felles med tilstanden min i dag og i går. Jeg føler jeg er den samme i dag som i går. Er det bare på grunn av minnene mine? Hadde jeg mistet alle minner, ville jeg fortsatt være meg? ...

Det får være nok fundering for denne gang. Selv om nåtidens datamaskiner ikke kan løse alle problemer, kan de gjøre hverdagen vår mye enklere.