Etter å ha vært i Kina i 3 uker, sitter det igjen en del erfaringer og episoder. Her er noen av dem: (Oppretter stikkordene og fyller ut etterhvert...)

Taxi

Taxi er også billig, veldig praktisk men krever noe forberedelse. Først må du få tak i en. Beijing flyter over av taxier, men de kjører ikke like mye overalt. Du kjenner dem lett igjen. De er gule nederst mot hjulene, og har et fast mønster på resten av bilen som kan være forskjellige farger: grønt, rødt, gult og blått var de mest vanlige. Er taxien ledig, er det bare å vifte litt med hånden, så stopper de.

Sjåførene er underlagt streng kontroll, og hele taxiordningen er veldig standardisert. I Beijing var startavgiften 10 yuan. Taksametret står så på 10 ganske lenge, før det begynner å tikke opp 2 yuan per Km. Alle taxier skal ha en lisensplate på passasjersiden foran med bilde av sjåføren. Taksametret _skal_ brukes og du blir anbefalt å kreve kvittering.

På grunn av denne lave prisen og de høye avgiftene sjåføren må betale for å drive på, er det mange som kjører sort. De er oftest å se rett utenfor store turistattraksjoner, og er som regel mer påtrengende enn "vanlige" sjåfører. Du kjenner dem lett igjen på at de skal "avtale" en pris før du begynner å kjøre. De vil klage på at taksametret er i ustand. De har dessuten ofte medhjelpere som aktivt går på turister for å lure dem inn. I tillegg har du disse latterlige "kassene" som triller rundt, enten via trå kraft eller en liten motor. Sjåførene av disse er ekstra innpåslitne, og sjeldent til å stole på... om du tør å la en av dem kjøre deg et lite stykke.

Om du kan, bør du unngå disse sjåførene, da de prøver å utnytte at "fremmede" i sitt eget land betaler mye mer for taxiturer generelt, og de er vanskelige å ha med å gjøre når du skal gjør opp for deg.

Ellers er taxiturer generelt en god opplevelse. Det er aircondition i alle bilene vi brukte, og bilene har god standard. Det er riktignok ikke belte i baksetene, og kjørestilen er merkbar forskjellig fra vesten.

Kjørestilen preges av mye dynamikk. Farten er ganske lav i byområder, men bilene stopper sjeldent for fotgjengere med mindre det er kollisjonsfare. De bare tuter for å gjøre deg oppmerksom, og kjører på siden av deg. Dette selv om du går på et fotgjengerfelt og du har grønt lys. Riktignok står politibetjenter i en del kryss for å dirigere.
Hornet brukes aktivt for å gjøre hverandre oppmerksom på farer, og for å varsle andre trafikanter om at du legger deg over i et annet felt. Noe som skjer svært ofte om du sitter på en dyktig sjåfør. Også i trange uoversiktlige smug brukes hornet for å advare potensielle myke trafikanter.

På Sanya var startprisen satt til 5 yuan, og sjåførene var mer "aggressive" i jakten på kunder. Ellers var det temmelig likt. Flere dager leide i like greit en bil for dagen, da det var mer praktisk. Da vi dro til muren utenfor Beijing var vi 8 personer og leide 2 biler via hotellet vårt. Fra 0800-1700 betalte vi kun 900 for begge bilene.

Det var ikke overalt og til alle tider det var enkelt å kapre en taxi. Første store nedturen vår, var da vi skulle til togstasjonen første fredagen. Vi oppdaget "rushtid". En tid på døgnet mange skal ha taxi, ofte korte turer. Det var i 3-4 tiden om ettermiddagen, og det er mer lønnsomt for en sjåfør å ta mange korte turer på 10 yuan, enn noen få på 15-30 som tar vesentlig lenger tid.
I tillegg kommer det an på hvilket strøk du er i. Enkelte steder vet sjåførene at det er få kunder, og de unngår derfor å lete etter kunder der. Begge disse faktorene slo til denne dagen, som jeg fortalte litt om på dag 7.

Klokken var rundt 1500, og vi hadde, som tidligere nevnt, sjekket ut fra Taiwan hotell. Toget hadde avgang 1810 og med andre ord hadde vi rimelig god tid. Vi Hadde bestemt oss for å dra 1600 med taxi inn til "west station" som lå en 20 minutters tur unna. Trudde vi. Vi gikk bort til krysset ved Wanfujing Daije og fant en restaurant like i nærheten på andre siden. Vi spiste en times tid, og gikk ut for å finne taxi. Vi hadde med oss all bagasje da vi planla å kapre en taxi rett utenfor. Ingen taxi var villig til å ta oss med, de bare pekte videre nedover gaten. Vi gikk derfor videre i motsatt retning av hotellet i håp om å finne noe. Tiden gikk, og jeg kjente tidsmarginen vår fortløpende ble spist opp.
Vi endte ved et annet mindre hotell der en pikkolo nytteløst prøvde å hjelpe oss med å stoppe en taxi. Vi hørte dialogene han hadde med sjåførene, og selv om vi ikke forstod hva de sa, var det tydelig at 5 personer med masse bagasje var lite attraktivt.

Etter å ha brukt opp godt 45 minutter, fikk vi slått igjennom at vi burde gå tilbake til hotellet vårt der vi mer trolig ville få ordnet taxi. Kathrine og jeg sprang i forveien, med de tre andre diltende bak. Bagasjen ble i meste laget. Tilbake på hotellet fikk vi raskt tak i to taxier. Jeg regner med enkelte hotell har avtaler med taxiselskapene og dermed har lettere for å holde dem. Dessuten må taxiene kjøre ut av veien og inn til inngangen ved vårt hotell. Vi skulle som sagt til togstasjonen i vest, som er den størst i Asia. Vi viste ikke hva som ville møte oss, annet enn at vi hadde vært på sør-stasjonen noen dager før der vi betalte og fikk billettene. Vi bad sjåførene holde sammen, noe de selvsagt ikke klarte grunnet rushtrafikken.

Jeg vet ikke hvem som kom først, men da anne lise, kris og jeg kom frem, var vi havnet på andre siden av gaten. Som du ser på det øverste bildet sett fra luften, er det to broer som går over veien. Vi endte på venstresiden av den til høyre, omtrent der det ser ut som en parkeringsplass. Vi kom oss over brua, inn og igjennom et butikkområdet, og videre rundt til vi endre opp på plassen midt mellom disse to spiralene, med hovedinngang rett under denne porten med bygget ovenfor, slik du ser på bildet under. Eneste problemet var at Kathrine og Stian _ikke_ ikke hadde funnet frem enda. Vi gikk først inn i bygget, igjennom en sikkerhetskontroll av bagasjen. Der inne gikk det rulletrapper opp, og det var massive oversiktstavler med tognummer og tilsvarende perrongnummer.
Vi fikk tak i Kathrine via telefon, men hadde ingen reelle referansepunkter å forklare veien ut fra, annet enn av vi gikk over brua, inn i et bygg, ut igjen, mot en stor plass fylt med mennesker og inn en av de store køene alle andre så ut til å gå mot. Stresset på grunn av tid og usikkerhet kan fort gjøre det vanskelig å holde hodet kaldt. Dessuten var det så mye bråk at vi bare hørte bruddstykker av hva som ble sagt. Heldigvis klarte de to siste å finne frem, og vi småløp mot perrongen. Først inne, var resten en lek. Det var tydelig merket med nummer. Stresset roet seg ikke før vi var inne på toget alle man.. bortsett fra Stian da, som forsvant et lite øyeblikk for å kjøpe øl.. Vi kom ombord en 15 minutter før toget skulle gå.

Tog

Den største utfordringen med tog i Kina (forrutenom å finne frem), var å få tak i billetter. Av mangel på et nasjonalt system for togreservasjon, må du basere deg på å kjøpe billetter i god tid (noen dager før) og du kan bare kjøpe billetter for strekningene som går fra eller via stasjonen du er på (samme by). Dette med mindre du får et byrå til å ordne billett for deg.

Selve billettene er trykt på små rosa lapper og må vises både inne på stasjonen og når du kommer på toget der de blir samlet inn. Du får i mellomtiden utlevert et plastikkort med den samme informasjonen på. Dette kortet blir samlet inn rett før du skal av og du får tilbake papirbilletten.
Billetten starter øverst med "fra stasjon" til venstre, og "til-stasjon" til høyre. Midt på ser du tog nummeret som du benytter inne på stasjonen for å finne riktig perrong. Videre under står en lang setning som begynner med dato, måned, dag og klokkeslett toget går. Dette etterfulgt av vognnummer og kupe/sete. Tredje linje er prisen på billetten, og er etterfulgt av enda flere kinesiske tegn. På billetten avbildet overfor reiste vi 2009-07-12 klokken 18:04. Vogn 9 i "sove-rad" 12, toppkøye (Se bildet til høyre :)
Pass godt på billetten din, da du trenger den til kontroll på endestasjonen.

Togene vi kjørte med var delt inn i sitteplasser og sovevogner. Begge med en "hard" og en "soft" kategori. Vi la alle reiser til netter for å spare tid (og penger til hotell) og valgte derfor sovevogner. Både hard og soft.

Hardsleeper er ikke som navnet tilsier, vondt å sove på. Men det er trangere. Vognen er delt inn i åpne "rom" med 6 senger per rom, 3 i høyden. Bor du nederst, må du regne med å bli tråkket litt på, samt at nysgjerrige passasjerer plutselig sitter ved siden av deg for å øve litt engelsk :)
Dyne og pute ligger klart, og det er grei plass til bagasje i en hylle øverst over der en eventuell dørkarm hadde vært, hvis det var dør..
Utenfor "rommene" går en gang med stoler og bord. Ganske koselig å reise slik!
Første toget med hardsleeper hadde TV i hvert rom.

Angående sengetøy, er det på sin plass å nevne følgende snedige hendelse: Toget vi tok fra Guilin til Shanghai hadde allerede kjørt en natt før vi hoppet på. Da vi kom frem til køyene våre, lå det stedvis fortsatt noen å sov. Vi ventet naturligvis til de hadde fått stått opp, da de selvsagt skulle av i løpet av dagen. Så skjedde, og det eneste som stod igjen var å få byttet sengetøy. Dette var tydeligvis nytt for togpersonalet. Bygge sengetøy? Det var tydeligvis ikke normal prosedyre å bytte på sengetøy. Bare fordi noen andre har sovet i det. Vi fikk hjelp av noen medpassasjerer, og fikk tilslutt ordnet oss nye sett. Snedig :)

Softsleeper har bare 2 køyer i høyden, og rommet har lukkbar dør. Utover dette var det ikke noe særlig mer komfortabelt med soft. En irriterende høyttaler spyttet ut noe vræl av musikk, og hindret deg effektivt i å sove så lenge _det_ varte.

AirCondition var det både på hard og soft, og togene hadde generelt fine spisevogner der de serverte diverse kjøtt med ris og grønnsaker. Nye som vi var med matkulturen, satt vi oss ned 3 av oss for å få oss en matbit annet enn nudler. Vi bestilte ris, grønnsaker og kjøtt. På bordet kom det vi bestilte. Én (liten) bolle ris, én (liten) bolle kjøtt og gjett! Ét (...e) fat grønnsaker. Hva lærte vi: Man må bestille 3xris, 3xkjøtt og 3xgrønnsaker. Det gikk bedre neste gang.

Det gikk konstant vogner frem og tilbake der en kunne kjøpe nudler, øl, og annet snacks til en billig penge, så alt håp er ikke ute selv om du ikke forstår den kinesiske menyen. Varmt vann var i egne kraner, og termos på hvert rom.

Toalettene var trolig det mest negative ved togreisene. Et toalett består, litt enkelt beskrevet, av et hull i gulvet på et lite kott. Toalettpapir er det en fordel å medbringe selv, da det ikke nødvendigvis er mer igjen. For å unngå å miste balansen er det satt opp håndtak du kan holde deg fast i. Det lukter ille, til tross for at det faktisk blir vasket der av og til. Enkelte innfødte prøver av og til å kvitte seg med ting som ikke lar seg spyle ned. Toalettene ved softsleeper avdelingene er noe bedre, med klosett, men jeg vil faktisk mene at disse "hullene" er mer hygeniske. (Gitt at gulvet du står på er rent).

Du steller deg på små stellerom med to vasker og speil. Vannet må du ikke finne på å drikke, så ha med godt med vann (Eller drikk kokt vann fra drikkevannspringen).

T-bane

Kan det bli enklere? Metroen i Guangzhou, Shanghai og Beijing har et par ting til felles. De er generelt sett veldig rene, veldig lette å finne fram på og koster lite. Prisen for en billett er normal 2-4 yuan (~2-4 NOK). Alt er skrevet både på kinesisk og engelsk og det leses opp på høyttaler og digitalt på et teksttavle hvilke stopp som er neste.

Stasjonene er hovedsakelig under bakken med trappenedgang fra gata. Rulletrapp opp, og vanlig trapp ned. (De har tenkt på alt!) Det er ofte 3-5 slike utganger fra hver stasjon slik at du havner der det er mest gunstig for deg. Nede på stasjonen er det automatiske billettautomater der du bare klikker på kartet hvor du skal og velger antall reisende. Du putter så inn riktig antall sedler eller mynter og få billetten ut. Du må så igjennom et kontrollpunkt før du tar enda en rulletrapp ned til perrongen.

Du har tog i begge retninger på samme perrong, én på hver side. Du trenger altså ikke tenke ut mer en hvilken retning du skal i. Må du bytte linje, er det godt merket og du må bevege deg til en ny perrong. Alt er fargekodet med linjefargen du ser på store oversiktskart. Når du når din endestasjon, går du ut et nytt kontrollpunkt og "mister" der billetten du til nå har gått å passet på.

Systemet virker trygt og effektivt. De fleste steder er det dører som blokkerer tilgang til sporene når toget ikke står stille på perrongen. Det er riktignok steder der det ikke er slike sperrer. Da vi kom til Beijing fredagen siste uken, stod undergrunnen helt stille i timesvis. En ung man hadde tatt livet sitt ved å hoppe foran et slikt tog. Det regnet tungt den dagen...

Spise ute

Vi hadde hørt at kinamat smaker annerledes i Kina, enn det gjør på kinesisk restaurant i Norge. Det kan bekreftes. At de i tillegg spiser en den del dyr, og deler av dyr vi normalt sett ikke anser som mat, stemmer det også, men vi holdt oss unna det mest groteske.

Det første du må passe på, er å komme til riktig tid. Mat serveres ikke til alle døgnets tider. Vi fant ut at å spise i 1900-2000 tiden fungerte greit. Noen steder stenger tidligere enn vi er vandt med i Norge, noe vi bittert fikk erfare.

Menyene har oftest bilder, og engelsk tekst i tillegg til kinesisk. Dette vel å merke i de store byene der turister hovedsakelig oppholder seg. Vi var også innom et "lokalt" sted i Guangzhou like i nærheten av togstasjonen der vi overnattet. Uten forståelig meny, må andre triks benyttes. Vi benyttet trikset "pek på mat andre har bestilt", i kombinasjon av "prøve å tolke bildene i menyen". Maten kom den. Til og med drikke fikk vi ordnet oss. Vi var heldig med så mye som 1 av 5 retter. Resten var så sterke av vi holdt på å dø. Min rett var en kylling delt opp i terninger (ben inkludert), kokt sammen med noe ufyselig sterke grønne og røde saker. Kristoffer kom seirende ut med sitt valg :)

Standardbestikket var pinner, en liten skje, liten tekopp og tallerken. Ofte i porselen innpakket i plast du selv måtte ta av. (Av hygieniske årsaker). Skjen er for å forsyne seg av rettene du bestiller, og legg merke til denne. I Norge bestiller vi mat til hver enkelt, og alle får dermed en egen komplette rett. Her fungerte det slik at man bestiller forskjellige retter til bordet, som blir plassert midt på bordet (ofte på en roter bar plate). Man tar så denne skjeen og forsyner seg med det som virker fristende. Maten serveres slik at den lett kan spises med pinner. Dampet ris kom riktignok som enkeltporsjoner i fine små skåler.

Selve maten blir naturligvis hva du bestiller. Det går mye i ris og nudler, alt slags kjøtt og en del grønnsaker vi normalt ikke spiser i Norge. Frokostene var preget av lys loff, lite melkeprodukter. På Sanya fikk vi pannekaker med sirup :)

Toaletter

Toalettene på tog er allerede nevnt og kan på nytt oppsummeres som "enkle". Nå har ikke denne turen hatt som mål å teste toalettstandarden i Kina. (Viktig å få presisert tidlig). Det som går igjen, er at standarden på turiststedene er som i Norge. Eneste unntak er at du ikke må spyle ned toalettpapiret i doen. En egen bøtte ved siden av, brukes for å bli kvitt papiret. Det er godt merket. I Shanghai fikk den gjengen som dro til det nyeste bygget oppleve en superfancy do. Må få en av dem til å beskrive den.
Rent generelt: Ha alltid med deg en rull i sekken. Du vet aldri når den kan komme til nytte.

Penger

Det er da det går opp for deg hvor vidunderlig det er å kunne betale med kort... For å si det enkelt: All betaling skjer med kontanter. Det finnes unntak, naturligvis, men ikke regn med det. Følgen var hyppige besøk til bankautomater. Første to ukene så vi kun sedler. De største er på 100 yuan, og går videre ned i 50, 20, 10, 5 og 1 yuan. Det var også en 0.5 og 0.1 seddel, men de var for alle praktiske formål ubrukelige. 100 yuan, som var tilnærmet 95 NOK, opplevdes som "mye penger" da mat, drikke og transport er tydelig billigere enn hjemme. Å få et helt brukbart hotell for 100/natta/person er ikke noe problem (dobbeltrom).

Ikke alle bankautomater tok kortene våre. Særest av alt var at ikke automatene på togstasjonen tok kortene våre, og ja, vi prøve på flere stasjoner. Fant vi en "Bank of China" var vi sikret.
20 yuan lappen fikk vi et spesielt forhold til, da den har et motiv fra elven Li, som vi så på vår reise innom Guilin (Yangshou). Disse prakteksemplarene, uten en krøll, ble med tilbake for å lamineres.

Strøm og nettverk

Kina har heldigvis valgt samme strømstandard som vi har i Norge, 220-230V vekselstrøm. Kontakten derimot, varierer noe. Hovedsakelig ble disse to som vender mot deg, benyttet, slik du ser på bilder her.

Internett var på de fleste hotellene vi var på. Oftest kablet via et RJ45 ledning som lå ved. I noen få tilfeller måtte vi "låne" Internett fra åpne trådløse aksesspunkt. Underveis på turen ble både facebook og twitter blokkert inn til Kina, så vi kom ikke inn direkte. Informasjonskontrollen er fortsatt streng.

Sysselsetting

Noe av det første som slo oss da vi kom til Beijing's handlegater, var hvor mange mennesker som var sysselsatt overalt. Vi var inne i en godteributikk organisert omtrent som et marked der det stod en selger for hver andre meter langs hele lokalet, samt boder i midten. Alle hadde hovedsakelig den samme funksjonen. Pakke inn det du pekte på, og ta imot penger.

Tilsvarende møtte oss i ferieparadiset Sanya. Om dagen vrimlet det av mennesker, men om natten og tidlig om morgenen så du vakter, kledd som soldater omtrent overalt. De gjorde tilsynelatende veldig lite. Bare var der.

I alle de større byene så vi ofte politibetjenter stående i veikryss. At krysset var trafikklysregulert hadde lite med saken å gjøre. De stod som regel der og passet på at folk gikk når det var grønt. Rundt omkring i byene og ved turistattraksjonene er det stadig vekk små politi "kott" der det sitter én eller to betjenter å bekjemper varmen så godt de kan.

Klart, de er mange i Kina...

Språket, Finne frem

Å kommunisere verbalt er sjeldent problematisk i vår engelsktalende del av verden. I Kina er ikke situasjonen helt der enda. Alle skolebarn lærer engelsk, og ungdom på vår alder er ofte riktig så dyktige. Eldre enn dette, og engelskferdighetene faller betydelig.

Vårt første møte med kinesisk var taxisjåføren da vi skulle til hotellet første dagen. Han kunne kommunisere prisen han ville ha, men ikke stort mer. Vi ble først kontaktet av en stor maxitaxi som skulle ha rundt 800 for å kjøre oss til hotellet. Klart, det var en kjøretur på godt 30 minutter og alternativet var to taxier, men dette hørtes helt feil ut. Vi pakket derfor ut og tok to vanlige taxier. Prisen kom på ca 70 per taxi :-)

Taxisjåfører kan generelt svært lite engelsk, og de fleste kan kun lese det kinesiske skriftspråket (Hànzì wiki). De kan med andre ord ikke kinesisk skrevet med latinsk alfabet (Pinyin wiki). I praksis må du derfor alltid ha klargjort en lapp med kinesiske tegn for dit du skal (og hvor du skal tilbake til).

Alle hoteller har derfor visittkort liggende, der det på baksiden står "hjelp meg hjem til hotell..." på kinesisk. Dessuten er det bare å spørre i resepsjonen om å få skrevet ned din destinasjon på en lapp. Er du i en storby bør du skaffe deg et guidekart med både kinesisk og engelsk tekst. På den måter klarer du både å fortelle en sjåfør hvor du skal, mens du samtidig klarer å navigere rundt selv.

Undergrunn, flyplasser og tildels jernbanestasjonene vi var på, var så godt oversatt til engelsk at vi ikke hadde noen problemer der. På toget møtte vi mange mennesker i forskjellige aldre som var veldig ivrige til å prate. Dessuten brukes våre tall 0-9 overalt der tall skal gjengis, noe som letter forståelsen av viktig informasjon som pris, betraktelig.

Fattig/Rik, Levevilkår