Det som er så fint med pengesystemet vi har i dag, med standardiserte valutaer, er at det skaper en stor grad av forutsigbarhet. 100 kroner har omtrent samme kjøpekraft som 100 kroner for ét år siden, og prisen på de fleste varer er nokså konstant. Vi har gått fra enkle samfunn der hver enkelt brukte mesteparten av sin tid og kapasitet på å selv skaffe til veie husly(beskyttelse) og mat, til å gradvis bli mer spesialisert. Først ved bytting av varer og tjenester direkte, og etterhvert indirekte med standardiserte enheter. Gull, edle metaller, etterhvert papir, mynt og nå digitale penger.
Når man bytter varer og tjeneste direkte vil det nødvendigvis oppstå stor variasjon i hvor mye hver part over tid og på forskjellige steder verdsetter det som skal byttes, noe som skaper uforutsigbarhet. Standardiserte enheter for verdi synes derfor å være en genial idé, og så lenge verdien av én enhet holdes temmelig konstant, har vi hele tiden noe å sammenlikne verdi på gjenstander og tjenester opp mot.
Problemet er bare det at det økonomiske systemet vi har er basert på vekst for å kunne overleve. Vekst basert på økende forbruk er ikke kompatibelt med likevekt og stabilitet. Vi vet alle at konsumprisindeksen, altså gjennomsnittsprisen på varer, går opp for hvert år. Resultatet av det er at pengene våre blir mindre verd fra år til år, og for å kompensere for tapet, øker lønningene slik at den reelle kjøpekraften holdes oppe. Det som i realiteten skjer er at det stadig blir flere penger i omløp, og hvis økningen av penger i omløp øker raskere enn utvalget av varer og tjenester, da har vi inflasjon. Dette er komplekst, og jeg har vanskelig for å se det helt for meg. Mange varer endrer seg over tid. Datateknologi (servere, bærbare, nettbrett, telefoner osv) blir raskere og mer avanserte på bekostning av at tilsvarende eldre teknologi blir verdiløs. Likevel går prisen ned grunnet rimeligere produksjonsteknikk. Prosentvis andel vi bruker på mat i vår del av verden går ned. Likevel spiser vi omtrent like mye og omtrent det samme som vi alltid har gjort. Mulig vi kaster noe mer. Prisen på boenheter er på rask vei opp, og blant annet vår statsminister har gått ut med varsel om en mulig
Norsk boligboble.
Flesteparten av oss er "begravet" i lån, og da hovedsakelig boliglån. Veldig få har mulighet til å kjøpe hus og bil (og hytte og båt) fra egen lomme. Derfor låner så og si alle penger fra banken, mot ikke bare å love å betale tilbake lånte penger, men også betale renter. Renter ser i utgangspunktet ut som en god idé. Det sørger for at lånetaker ikke dveler lenger enn nødvendig med å betale tilbake. Presset fra lån kan i realiteten oppfattes som et upersonlig slaveri. Har du stort lån, har du også et stort press på å kontinuerlig betale tilbake på lånet, noe som øker presset på å være i jobb og være på jobb. Kanskje er det hovedhensikten i utgangspunktet? Jeg blir mer og mer fascinert over samfunn basert på andre mekanismer. Noen eksempler er den orden som beskrives i boken
Red Mars av Kim Stanley Robinson og det samfunnet som er dannet i serien
Terra Nova.
Hvorfor har banker rundt omkring i verden så store problemer om dagen? Et av svarene media kommer med er at offentlig sektor i en del land ikke klarer å betjene lån grunnet skjev økonomisk styring. For høye offentlige utgifter og ikke tilstrekkelige inntekter. Kjerneproblemet er altså at for høye lån har blitt gitt til parter uten forutsetning til å betale tilbake? Hvorfor kan ikke bare bankene ta tapet? De har jo bare lånt ut penger de har, ikke sant? Det er da bare rett og rimelig at bankene må ta konsekvensene av dårlige som gode valg? Så enkelt er det vist ikke.
Når boligprisene drives mot skyene grunnet boligmangel må folk ta opp stadig høyere lån for å kunne by høyest. Det i seg selv er et problem. Et annet problem er at folk i snitt låner over evne. Det går bra nå som renten er meget lav. Men hva skjer når renten blir høyere? Hvis boligmangel er problemet, hvorfor ikke bare bygge masse nye boligblokker? Da går prisen på boliger ned. Problemet er at lånene består. Noen må selge grunnet flytting, eller at de ikke kan betjene lånene. Store deler av befolkningen vil da få økonomiske problemer. Det kan derfor se ut som om vi er avhengige av prisvekst for å unngå store personlige tap. Et av tiltakene staten nå kommer med er krav om
høyere egenkapital for å få huslån. Det vil i praksis si at de nye på markedet, ofte unge mennesker rett fra studie vil stå enda vanskeligere stilt. Et annet tiltak er å begrense bankers mulighet til å dele ut lån ved å sette krav til likviditet. Et mål på hvor lett pengene er tilgjengelig. Når bankens verdier står i investert form, tar det tid å få reel verdi tilbake slik at det kan brukes til noe annet. At lånetaker må stille med større sikring vil sikkert hjelpe på situasjonen på kort sikt, men hva innebærer det at banken må ha større likviditet? Hvorfor blir det boligbobler og bankkriser og hvordan fungerer egentlig bankvesenet? Hvordan blir penger til?
Jeg har vel alltid trodd at banken kun lånte ut penger andre kunder hadde satt inn og at det var staten i hvert enkelt land som trykket opp alt som var av penger i utgangspunktet. Jeg ble anbefalt en film fra en på jobb som også har interessert seg veldig for nettopp dette. Den heter "Money as debt" og finnes på youtube. Vil likevel anbefale å laste ned med bedre kvalitet:
Den bærer litt preg av konspirasjonsteori, men hvis essensen av den viser seg å være sann blir jeg sjokkert. Animasjonsfilmen tar utgangspunkt i handel med gull. Folk samlet gullet sitt i banken for å sikre pengene sine mot ran (hovedsakelig samme grunn som i dag, men nå også for å lette utførelse av betaling). Banken utstedet papirer som dokumentasjon på beholdningen og folk fant det lettere å bytte indirekte med disse papirene fremfor å hente ut gullet. Banken lånte også ut gull mot rente. Først kun fra eget lager, men med tiden fant bankeierne ut at det gikk fint å låne ut fra kundenes gullbeholdning også så lenge banken fikk tilbake lånene. Folket fant ut at deres sparepenger ble brukt til bankens vinning og ville ha sin del av overskuddet. Kundene fikk derfor renter på innskudd. Den var satt lavere enn bankens utlånsrente for at banken fortsatt skulle tjene penger. Banken likte ikke dette da overskuddet nå ble mye mindre. Banken startet derfor å låne ut penger den ikke hadde. Så lenge kundene betalte tilbake ville jo ingen merke dette, ikke sant? Dessuten var det en enorm etterspørsel på kapital på denne tiden, noe det fortsatt er i dag.
Lånte penger brukes for å kjøpe varer og tjenester, og mottaker av pengene setter så disse inn i banken igjen, ofte en annen bank. For å få opprettet et lån må lånetager ha en sikring i noe. Det kan være eiendeler av tilsvarende verdi eller sikring i objektet som kjøpes. Typisk vil et huslån ha pant i huset. Klarer ikke eier å betale tilbake blir huset, eller bilen eller hytten, bankens eiendom. Problemet er bare det at banken ikke låner bort penger banken har. Her er essensen, og det kalles
Fractional-reserve banking:
Når banker låner ut penger, er det sikringen som har den reelle verdien. Huset, bilen, hytta. Når lånet opprettes, opprettes også pengene som lånes ut. De tastes bare inn på en datamaskin som ny kapital. Det legges inn som aktiva (asset) og passiva (liability) i bankens regnskap, og banken tjener så på differanse mellom rentene den får på lånet minus renteutgiftene den må gi ut på de tilsvarende pengene den setter inn på forbrukskonto lånepengene gikk til. Dette er selvsagt lovregulert fra myndighetenes side for å unngå at banken kan utstede uendelig mye penger. Banker i dag må forholde seg til et kapitalkrav, oppgitt i prosent. Hvis kapitalkravet er på 20% kan banken utstede 5 ganger så mye mye penger som den har i egenkapital. Et kapitalkrav varierer på forskjellige typer lån, og er normalt på 10% men kan være helt ned på 2.5%. Bankens egenkapital var opprinnelig gull, men er i senere tid erstattet med en "garanti" fra staten.
Filmen har et eksempel der en bank med 1111.12$ i egenkapital kan opprette lån opp til maksimalt 10.000$ (kapitalkrav på 11% eller 9:1). Jeg liker ikke helt måten filmen illustrerer dette på, så jeg vil heller anbefale deg å lese Wikipedia-artikkelen. Der har de et kapitalkrav på 20% og 100 penger vil da kunne gi et lån på 80 penger mens 20 penger må legges av i tilfelle kunder faktisk kommer for å tar ut penger. De 80 pengene som er "diktet opp" kan bli til et nytt lån, men nå må 20% legges av, så den nye andelen nye penger er 64. Neste omgang igjen legges 20% av og 51,2 nye penger genereres. Regner vi dette ut vil vi se at maksimalverdien går mot 500, og det gir mening siden 100/20=5, 5x opprinnelig beløp. Med kapitalkravet på 10% vil 100 penger kunne lånes ut som 1000 penger.
Det som er problematisk er at penger blir til ved lån. Pengene som skal dekke renter kommer fra den samme beholdningen av penger. Det genereres altså et større behov for penger enn forbruket av penger, og det går kun bra så lenge det stadig er vekst, at forbruket blir høyere og flere låner mer penger. Filmen påstår at 95% av pengene i verden er generert på denne måten. Det resterende er da penger nasjoner rundt omkring har spyttet inn, og vi vet nå at bankvesenet raskt utvider alt som spyttes inn så nært grensen kapitalkravet setter.
khan academy har en lang serie på teorien bak dette, og den konkrete videoen her oppsummerer noen av hovedproblemene med såkalt "Fractional-reserve banking". Det er nærmere 30 videoer av ca 15 min. Vil absolutt anbefale å høre igjennom dem. De gir en mye dypere forståelse enn "money as debt".
Kundene fant etterhvert ut at bankene bare diktet opp penger og strømmet til bankene for å ta ut sine investeringer. Bankene hadde jo ikke lenger garanti for alle utlånte beløp og kunne derfor ikke betale ut til alle som ville ha sine penger samtidig. Vi fikk de første bankkrisene, såkalte "bank runs". For at banken skulle få penger å betale ut, måtte de innkreve lån, som var forankret i huslån og investeringer i prosjekter som var i ferd med å starte opp. Huseiere måtte selge husene sine og da presses prisene ned fordi tilbudet blir veldig stort. I USA står banken med svarteper hvis ikke sikringen dekker opp gjenstående lån. I Norge står vi personlig ansvarlig. Uansett hva pengene er investert i, så vil banken kunne bli insolves, som er et uttrykk for at banken har mindre "assets" (penger den kan kreve tilbake) enn "liabilities" som er penger den tar vare på for en kunde. Det vil med andre ord ikke være mulig for alle å få tilbake sine penger. Det at banken har lite reservekapital er i seg selv bare et problem så lenge for mange vil ha pengene sine der og da. Insolvens vil ikke kunne gå opp i opp uansett hvor lenge du kan vente med å få tilbake pengene dine.
Det ble opprettet sentralbanker som skulle fungere som buffer slik at disse situasjonene ikke skulle gjentas. Det sier seg selv at en liten bank lettere går over ende ved press enn en stor. I tillegg ble det opprettet forsikringsordninger som skulle gå god for at pengene var trygge selv om baken din gikk konkurs. I Norge er alle banker forsikret for 2 millioner NOK per "konto". Litt usikker på den faktiske definisjonen. Som du kan se av filmene til Khan Academy, så er ikke denne forsikringen fornuftig implementert da den baserer seg på samme teori som for normal forsikring som hus, ulykke og reiseforsikringer. Der gjelder det bare å ha nok kunder og sannsynlighetsmodellen blir bare mer og mer nøyaktige siden uhell ikke er korrelerte. Når en bankkrise først skjer, er den korrelert med at også andre banker får problemer grunnet fractional banking. Det kan sammenliknes med force majeure, når større krefter inntrer som katastrofer, from og krig, og ergo vil ikke den forsikringen hjelpe når den trengs.
Filmen konkluderer med at denne bankformen ikke er bærekraftig og at et økonomisk system basert på verdi og likevekt med omgivelsene ville være å foretrekke.
Money_As_Debt_2008
atistream-1.4.0_beta-vista64