I dag skjedde noe ganske usannsynlig. Jeg hadde akkurat vært å svømt på Tøyen, og tok t-banen tilbake til Majorstuen. På Nationaltheatret, rett etter at dørene var lukket og toget beveget seg videre, spratt det opp en mann på benken ved siden av. Han viftet med en bæreveske til en bærbar PC. En dame i hvitt hadde nettopp gått av, og hadde forlatt den. Han sjekket først etter noen identifiserende tegn inni vesken, og så foreslo en annen dame at noen burde vente med vesken på neste stopp. Jeg skulle av, og tok den med. Jeg forsøkte å se etter noen som matchet beskrivelsen, både på det første og det andre passerende toget, men fant ingen. Jeg satt meg derfor ned på en benk for å prøve å søke opp navnet som stod på en lapp inni vesken. Ingen treff på Gulesider, ingen på Facebook og ingen på Linkedin. Men så plutselig stod hun der, nesten på gråten, og fikk tilbake tingene sine. Kanskje tenker vi mennesker ganske likt? Eller var det bare usannsynlig flaks?