22. Juli 2011 har blitt en dag vi aldri vil glemme. En mann har i årevis planlagt et terrorangrep mot sitt eget folk. Han er en høyreekstremist som tror han har rett til å bestemme hvordan andre skal leve sine liv, ja, han tror til og med han har rett til å ta fra andre muligheten til å leve. Han starter med å detonere en kraftig hjemmelaget bombe ved regjeringskvartalet. Hadde han stopper der kunne vi kalt det hele for en tragisk kveld... men det stoppet ikke der.

Det har nylig vært en ulykke i Kina rundt et høyhastighetstog. Over 30 drepte og rundt
200 skadede er fraktet til sykehus. Likevel drukner denne saken i hva vi nå har opplevd. Dette var en ulykke. Ulykker skjer hele tiden og er en naturlig del av livet.

Mannen reiser så inn til en politisk ungdomsleir på en øy som heter Utøya. Han er ikledd politiuniform, er tungt bevepnet og har skuddsikker vest på seg. Han utnytter vår iboende tillit til det uniformen representerer, sier han har informasjon om bombeangrepet han nettopp hadde iverksatt.

Mannen åpner så ild. Han plafrer hensynsløst ned barn, ungdom og voksne. Han skyter med den hensikt å drepe. Det oppstår panikk. De som enda står søker dekning. Det var rundt 500 personer på øya. Det er nå fulstendig kaos. Alle løper for livet, søker å komme seg i skjul og helst vekk fra øya. Mannen går rundt på øya i over en time, skyter alle han ser. Han rekker å drepe over 80 personer før politiet når frem.

Det er tragisk å miste sine kjære i en ulykke, men hvordan kommer du over at dine kjære er tatt fra deg på en slik måte? Jeg husker jeg satt på twitter med #utøya oppe. Meldinger fosset inn i et tempo jeg ikke har sett før. Ungdomer fra øya twittret og sendte SMS om hvor livredde de var og bad om hjelp. Jeg følte meg enormt hjelpesløs og kjente et enorm hat mot denne mannen. Over alt på jord skulle jeg ønske jeg var på den øya, bevepnet og med mulighet til å kjempe tilbake.

Norske myndigheter trengte 1 time på å rykke ut. Hadde vi hatt et helikoptre på beredskap kunne en sniper trolig ha kommet seg fra Oslo til Utøya på en 10-15 minutter. Det kunne spart mange liv, men er ingen garanti i slike situasjoner.

Det som skaper den enorme følelsen av hjelpeløshet er at vi vet hva som skjer, men hjelpen er så langt unna. Det er en enorm skjevhet der én mann kan gå fritt rundt å drepe over 80 barn og ungdom i over én time uten at noen har mulighet til å stoppe ham. Vårt samfunn er basert på denne åpenheten og tilliten til folk rundt oss. Det er så ekstremt når denne tilliten brytes at det finnes ikke ord.

Mannen gav seg uten kamp. Han sitter nå i varetekt og har fått en advokat som skal forsvare han. Store mengder folk samler seg og roper dødstraff, men vi kan ikke bekjempe ondt med ondt, selv om det er vår første og mest grunnleggende følelse. Han skal få en rettferdig rettssak, men har ingen ting tilbake i samfunnet å gjøre. Hvorfor ikke innføre fengsel på livsstid?

Mannen mener selv han gjorde dette for det beste for vårt samfunn og har gitt ut et manifest der han beskriver sin ideologi, en logg over hva han har planlagt og gjort og andre muligheter for terror. Han tror vold er et effektivt middel for å kue oss. Heldigvis har vi en statsminister som står frem med en visjon. Vi skal bekjempe terrorisme med mer demokrati. Mer åpenhet og godhet, men vi skal ikke være naive.

Mandag er det fakkeltog overalt i Norge. På denne Facebook-siden spres detaljer om toget som går i Skien klokken 1800. Over 3900 har der sagt de vil møte opp for å minnes de tapte og vise at vi ikke lar oss stoppe av slik ondskap.

25.juli 2011

Varden melder om at oppmøtet var på ca 50.000 i fakkeltoget i Skien. Det er rørende å se hvor mange som støttet opp. Det virket som om langt flere møtte opp nå enn på selveste 17.mai og denne markeringen føles på mange måter som folkets felles begravelse og farvel til de som ble myrdet. Jeg håper indelig at denne vekkelsen av folket vil øke vår bevissthet rundt hvilket samfunn vi ønsker og at engasjementet ikke dør ut. Her er noen av bildene jeg tok: